Idag..

Idag kjenner jeg det i fingre og i tær, i hårrøttene, og helt ut i hårspissene.
Jeg kjenner det i magen. Jeg kjenner det i smilet.
Og i ørene. Og i hodet.

Idag lar jeg nostalgien, minnene, nuet, tonene og rytmen fylle meg opp, til jeg kjenner det i smilehullene og føttene der jeg står og vasker opp, vasker meg, rydder litt eller noe annet hverdagslig.

Idag har jeg en av disse dagene der jeg skjønner nøyaktig hvor helfrelst jeg er. Hvor mye det betyr for meg, og hvor mye det betød for meg for 10 år siden. Hvor mye av min hverdagsglede jeg har kunnet finne gjennom musikken. Gjennom Musikken med stor M, med stor E. Hvor mye hver fiber sitrer når jeg hører på Europe.

I 1999 sto jeg på et rosa fluffy golvteppe på jenterommet mitt, fullstendig paralysert, med elektriske ladninger som eksploderte langs ryggraden, opp langs nakken inn i hodet og i svelget, i tårene, da jeg hørte tonene som skulle komme til å forandre livet mitt. The Final Countdown.

Velsignelsen og forbannelsen. Den fantastiske introen som låter alt annet enn fantastisk når noen synger den med et skeivt smil. Eller når de plystrer den. Som et hån.

Uansett, hadde det bare vært denne ene sangen, hadde jeg nok ikke blitt helomvendt.

Men Europe viste meg Rocken. Musikk med energi i hver drivende gitarrytme, hvert beat. Med uoppdagede bakgrunnsharmonier, eller en enkel tone sunget av en fantastisk stemme.

Idag er det 4 dager igjen til Europe - som den dagen i 1999 var foreløpig historie - slipper sitt 3de studioalbum siden de gjenforentes i 2003. Noe er annerledes denne gangen. De to siste albumene har holdt høy kvalitet, og brakt kontinentalbandet på verdensturnéer til store scener og små scener, fulle hus og stormende diskré jubel, men gjennom 5 år har jeg likevel ikke sluppet unna kommentarer som "holder de på ennå?".

Fanskaren har vokst jevnt og trutt og sammen, et samhold ulik noe annet. Et samhold av høyst forskjellige mennesker fra 8 til 50 år, som alle gremmes hver gang noen plystrer eller hermer denne lille snutten som for alltid plasserte det lille ensemblet med 5 barndomsvenner på hitlistene, med hiten som nummer én over "verdens mest kjente, elskede, hatede, brukte, undervurderte, mest plagsomme, fantastiske låt".

Pudlene vender tilbake!
Nedtellingen har begynt
"Har de like stort hår ennå?"
Nostalgi med de svenske pudlene

.... 5 år, 2 studioalbum, 2 live dvder, en live-cd og ett utall konserter etter gjenforeningen var et faktum kan man fremdeles lese slike overskrifter.

Men NÅ endres det.
Jeg kjenner det i fingrene, i magen, sitrende i lårene, i øreflippene. Jeg KJENNER virkelig at nå er det dags for endring. Den nye plata vil vise at samtlige Europemedlemmer er rundet 40, de er fedre, de har ikke permanent, de lever i nuet, og DE ROCKER FLETTA AV DEG


Så da gjenstår det bare for oss fansen å si

'Told you so! Enjoey'!

http://www.youtube.com/watch?v=Gbfu5t_iop0