søndag 24. juli 2011

Takk for livet!


Idag er lys tent i mange norske hjem rundt omkring. I hele Norge minnes vi folk som har gått bort i skytedramaet på Utøya, og i bombingen i regjeringskvartalet i Oslo.

Jeg er alene idag, lykkelig intetanende om hvorvidt jeg kjenner noen som er gått bort, ganske overbevist om at ingen jeg kjenner er savnet. Men alle jeg kjenner er berørt.

På fredag - ulykkesdagen, terrordagen - jobbet jeg på Spar, satt i kassen og fikk vite om bombingen i Oslo via kunder som samtalte i kassepunktet. Unge som gamle uttrykte stort alvor og vantro fremfor sensasjonslyst. Noen timer gikk, og nyheter kom om det var løsnet skudd på Utøya, der jeg visste AUF hadde sommerleir, jeg hadde akkurat sendt melding til en venn jeg visste var der. Jeg fikk til svar at det vunntakstilstand etter bombingen i Oslo. Og så hadde visst skytingen begynt. Ett par timer seinere fikk jeg melding om at han var trygg på Sundvollen hotell.

Ambulansehelikoptre fløy over butikken og tettstedet mens kunder kom og gikk, med nye nyheter, og fulle handleposer med mat til helgen. Jeg visste at nå var det slutt på agurktiden for de norske avisene, i morgen ville tragedien prege forsiden og innsiden av alle landets aviser.

Vel hjemme, etter å ha møtt Røde kors-mannskapets bil og blitt stoppet av politiet som sjekket hvor jeg skulle, kom jeg hjem til tomt hus, og stort engasjement på Facebook (for å underdrive litt).

"Dette er sånn som skjer når vi slipper alle inn i landet vårt!"
"Nå får Norge lide for krigføringen i Afghanistan"

Lignende meldinger preget noen (heldigvis forsvinnende få) profiler.

Det ble raskt heist norske flagg omkring på folks profiler.

Jeg rakk å se for meg et land med forsterket fremmedfrykt, for ikke å snakke om nabofrykt, før det kom for en dag at gjerningsmannen var en hvit, sterkt skandinavisk-utseende mann. "Garantert polakk", var en ytring jeg da leste.

Lørdag sto det med fete typer: TATT - ANDERS BEHRING BREIVIK, 32. Adresse i Oslo med gård på Rena. Da hadde sinte rasistiske nordmenn allerede skadet og sjikanert noen muslimer i Oslo nattestid.

Ja, det finnes forrykte mennesker også i Norge.

Helgen har vært preget av fakkeltog, lystenning og minnegudstjenester med en gråtkvalt statsminister.

En statsminister jeg føler meg stolt av. "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, og mer humanitet".

Dette blir en tung tid for en hel nasjon fremover. Men vi skal klare det sammen.

Jeg vil ydmykt takke for at jeg fortsatt er i Livet. For at jeg fortsatt kan bekymre meg over småting, og store ting. For at jeg kan le med vennene mine og gråte med dem. Holde rundt dem og fortelle jeg er glad i dem. Mine tanker går ut til de som ble fratatt denne rettigheten. Hvil i fred