The power of music!

Jeg har tenkt å fortelle om min time i svømmehallen, der jeg er å finne cirka hver onsdag, under vannaerobic for damer. Women only! I alle aldre, størrelser og fasonger, i mer eller mindre kledelige badedrakter eller bikinier.

Jeg har ikke prøvd vannaerobic, men jeg liker å være i svømmehallen på denne tiden rett og slett fordi det er noe spesielt med det å kunne svømme til musikk. Jeg husker en gymtime jeg hadde på videregående der cdspilleren gikk mens vi hadde hinderløype. Jeg klarte å slite meg ganske kraftig ut, mye fordi jeg syntes det var gøy å røyke på den tiden, å peke nese til mamma og pappa mens jeg røyka i skoletiden. Ble ikke bra kondis av det. Og gym var aldri yndlingsfaget.

Men da kreftene begynte å ebbe ut, kom den berømte fanfaren som noen år tidligere hadde startet min varige kjærlighet til bandet Europe, nemlig The Final Countdown. Jeg brukte ikke mine siste krefter, jeg brukte alle de kreftene jeg ikke hadde brukt tidligere den gymtimen!

Det er ikke bare denne sangen som funker. Stort sett alle sanger jeg liker og har et godt forhold til kan gi et ekstra boost når det gjelder fysisk aktivitet. Jeg tenkte litt på dette mens jeg svømte. Og lurte litt på om jeg kunne ha reagert likedan nå, som jeg gjorde den gymtimen på videregående. Og det var nettopp mens disse tankene fór igjennom hodet mitt at nevnte sang faktisk lød ut gjennom cd-spilleren. Jeg tror jeg aldri har lagt så mye energi i svømmetakene mine noengang. Det var litt euforisk. Jeg tenkte ikke, jeg bare gliste, var lykkelig, prøvde å synge mens jeg tok inn litt vann, og virkelig brukte musklene på å svømme så langt som mulig mens sangen pågikk.

Senere denne timen var sola begynt å titte inn i panoramavinduene på veggen i den ene kortenden, og alle de aerobic-jobbende damene ble bare silhuettter, vakre og feminine, mens Cecilia Vännerstens "Det Vackraste" lød ut i rommet. Da var følelsen av å svømme i et skogvann på tampen av dagen ikke langt unna.

Nå begynner det å nærme seg sommern, dere!

Earth hour

You're the voice try and understand it

Make a noise and make it clear...

Earth hour is over, but you still have your voice.

Tør du å bruke den selvstendig? Uten at hele verden ser deg? Hva med neste lørdag, kunne du tenke deg å slukke lyset en time mer enn vanlig, for å tenne stearinlys og bare være? Eller må du være en del av en jordtime?

Jeg følte meg litt som en del av noe stort idag. Naboen hadde mørklagt hus med unntak av tven. Jeg bor på loftet, så jeg hadde utsikt til hele huset deres.

Så undrer jeg. Hva skjedde med alle reklamelysene? Disse selvlysende reklamene utenfor butikker som for lengst er stengt for dagen. Jeg håper de ble slukket. Jeg HATER de lysene. Klokken er 5 minutter over midnatt, du står og fryser rompa av deg under selvlysende MAXBO, eller MAXBC for å være helt korrekt. Tenker du da på hvor gjeeeerne du skulle hatt noe på Maxbo, og skriver opp på den mentale huskelista at du må huske å gå dit når de åpner?

Hadde jeg vært ansvarlig hadde jeg nok begynt der. Med ubrukelig ting. Som disse reklameskiltene. Mennesker har nattsyn. Vi trenger ikke glorete fargerike neonlys-reklameskilt. Seriously!

Ikke trenger vi en verdensomspennende oppfordring heller. Like lite som vi trenger å ha på baderomslyset når vi sover. Vi veit hvor lysbryteren er uansett. Vi kan veien til baderommet om det skulle være nødvendig med nattlige besøk.

Når vi er inne på det med global oppvarming.. da jeg var yngre het det noe annet. Det het forurensning. Da tenker jeg først og fremst på fabrikkpiper som spyr ut røyk, på biler som blir stadig flere, og som gjør livet surt for astmatikere. Og for deg og meg. Det blir ikke færre av dem. Dessverre. Men sånn er det. Hvermannsen oppfordres til å ta buss, men gidder ikke fordi de alltid er så forsinka. HVORFOR er bussene egentlig forsinka? Det kan ikke være på grunn av alle bilistene som sitter én i hver bil og ikke skjønner hvorfor det er rushtrafikk?


Det er himmelsk å være syklist eller fotgjenger i rushtrafikken. Følelsen av å sykle forbi bilistene som sitter der innestengt i kassene sine minner litt om triumf. Det føles rett og slett så digg å kunne bruke beina eller sykkelen samtidig som man kan peke nese til alle de som på død og liv mener at bil er veien å gå...

Flere funderinger kommer siden...

We have
The chance to turn pages over
We can write what we want to write
We gotta make ends meet before we get much older
We're all someone's daughter
We're all someone's son
How long can we look at each other
Down the barrel of a gun?

You're the voice try and understand it
Make a noise and make it clear
Whoa oh oh
We're not gonna live in silence
We're not gonna live in fear
Whoa oh oh

This time
We know we all can stand together
We have the power to be powerful
Believing we can make it better

We're all someone's daughter
We're all someone's son
How long can we look at each other
Down the barrel of a gun?

You're the voice try and understand it
Make a noise and make it clear
Whoa oh oh
We're not gonna live in silence
We're not gonna live in fear
Whoa oh oh

Den spede begynnelse

Et nytt år er i gang, det er tid for å starte med blanke ark, finne frem nye fargestifter, og sette ut de planene i livet man har tenkt på det siste året, og kanskje noen år før der igjen også. 

Jeg har hatt lyst til å blogge en stund, for jeg har så mange tanker jeg vil få ned. De lager bare kaos i hodet mitt, derfor har jeg kalt denne bloggen for kaos og kosmos. Et sted der rotet i tankeboksen kan bearbeides i skriftlig form, sånn at det kan opprettes en følelse av kosmos i det kreative senteret for mine operasjoner (også kjent som venstre hjernehalvdel)

Det er ikke bare inni hodet mitt det er kaos, forresten. De har nok å stri med der ute i den virkelige verden også. Og det er nettopp sånne ting som skaper bekymra tankerynker hos undertegnede. Global oppvarming, frivillig forgiftning, overflodssamfunnet, språk, dobbeltmoral er bare  noe av de få tingene som opptar de små grå. På plussida har jeg også mye å meddele når det gjelder musikk, filmer, bøker, livet, naturen, de små gledene, og de virkelig store gledene. 

Håper å få tips, ris og ros sånn at jeg etterhvert blir en god blogger. Forhåpentligvis vil jeg ikke skrive det enhver blogger har skrevet før, på samme måte, og med samme innhold. Jeg sier som hovmester'n i Dinner for one (Grevinnen og hovmester'n): "I'll do my very best"!

Gleder meg til å få orden i sysakene!

Godt nytt år!